Jo eldre jeg blir
jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.
Det er som å møte landsmenn i det vilt fremmede
når du ikke har vært hjemme på mange år.
Det går ikke på ord,
det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling.
Plutselig å bli spunnet inn i en kokong av trygghet.
Og siden vikle seg ut av den.
En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall
etterlatt i silken.
Så flagrer den modig utover jorda.
(Og vi flagrer modige inn i 2012... lenke til 2012-bloggen finner du her.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar