Plutselig var alt endret. Nina ringte Elisabeth, og vi skjønte at noe forferdelig hadde hendt i Oslo. Kristian-sjef ringte. Det føltes utrolig merkelig å sitte i stuen på Gråbeinholmen og svare på epost og telefoner om terror i Oslo.Dermed reiste vi fra Totenåsen noen dager før tiden, og gikk glipp av etterfesten for Audun og Nelly. Vi var nok enige om at dette var en av de rareste hjemturene fra Tobo-dugnad vi hadde hatt. Radioen sto på hele tiden, og alt var helt uvirkelig.
Agnete arbeidet gjennom hele helgen og utover i uken etter.
Her samles folk på PRIO, for å gå sammen i rosetoget. Jobb og privatliv var ikke særlig atskilt disse dagene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar